Ja, jeg er en mamma. For den nydeligste skapningen du bare kan tenke deg. Så blond, så nydelige øyne, så sårbar, så sterk.
Ser så mange likheter med meg, både utseende (meg som liten) og væremåte.
Hun er så tålmodig, så snill, omtenksom, og sta.
Det er "bare" 2 og et halvt år siden hun kom inn i livet mitt som en liten bylt. Hun ble født til en Silje Nergaard-sang som nå er "vår" sang.
Da jeg så på henne så ble jeg akkurat som forelska. Den lille kroppen. Aldri før har jeg tenkt på et menneske som et under, som et mirakel. Men der lå hun. Hun pustet, gråt, spiste, koste seg. Hun elsker hudkontakt, kjente igjen pusten min, lukten, stemmen.
Det første året gikk med til bleieskift, kos, mating, og det som hører småbarnsperioden til. Knytte bånd.
Nå er hun er menneske. Hun er ikke bare en bylt lenger.
Hun har meninger, snakker som en foss, er musikalsk til tusan, har både meg og hele slekta rundt lillefingeren. Hun er så flink jente, lærer nye ting hver dag. Som en venninne sa det for et par uker siden: Jeg har aldri tenkt over hvor mye en 2-åring egentlig kan.
Tenk på alt de har lært på denne stunden! De snapper opp ting hele tiden, og man må passe seg!
Nå er tiden man skal slutte å si ting man ikke vil høre igjen av en liten barnemunn!
Når Sanna ikke er her, er det tomt her hjemme. Det er noe som mangler. Noe stort. Noe som gjør huset til "hjemme".
Når hun er her, fyller hun huset med glede, latter, tårer og prat.
Hun tar stor plass, krever mye. Men man får så mye igjen!!
Aldri før har jeg elsket noen. Jeg har aldri før sagt de ordene til noen. Jeg har trodd det var ord som var forbeholdt mannen i ditt liv. Helt til jeg fikk Sanna.
Jeg blir bare mer og mer glad i denne jenta. Det er som en sterk forelskelse som bare vokser og vokser.
Aldri før har jeg vært så glad i noen at jeg blir rørt til tårer av at de sier at de er glad i meg og gir meg en kos.
Aldri før har jeg heller vært så bekymret for noen, vært redd for å gjøre noe galt, hatt så dårlig samvittighet fordi jeg har hatt en dårlig dag eller ikke orket å leke så mye som jeg kunne ønske jeg hadde gjort. Uansett hva jeg gjør så har jeg dårlig samittighet! FOrdi jeg leverer henne i barnehagen, fordi jeg holder henne hjemme, fordi hun kanskje kjeder seg, fordi hun er sliten, fordi hun ikke får kjeks, fordi hun har slått seg.
Og ikke minst; den redselen jeg har for å miste henne. Det er det verste følelsen jeg har kjent på. Det knuser hjertet mitt bare jeg tenker på de som har mistet ett eller flere av sine barn.
For det er det beste som har hendt meg. Sanna, en 2 og et halvtåring er det beste i livet mitt. Hun har gjort meg til en mye bedre person, og har gitt livet mitt mening.
Å være mamman hennes er en oppgave jeg aldri kommer til å ta lett på.
Jeg elsker deg Sanna.
Legger ved teksten til sangen hun ble født til:
Lullaby to Erle
Mothers have woven a black velvet ocean
And spread it between the night and day shores
So that children might sleep, gently rocked by the motion
Of waves beneath boats built by fathers like yours
With you safe aboard by the shore we will linger
And watch as your breathing it fills up the sail
You loosen the moorings, your grip on our finger
And leave on the velvet a silvery trail
Alone on the shore with our heart close to breaking
We stand in the wake as you glide from our reach
Calmed by the thought that the voyage you're taking
Will bring you at dawn back safe to this beach
We cannot sail with you, be there to guide you
Or pilot your boat through the black of the night
But no ocean can keep you, no darkness can hide you
Away from our love and its undying light
Tuesday, May 8, 2007
Nettvenner?
Ja, går det an å få venner via nettet?
Jeg tror ikke, jeg VET at det går!
Se for dere dette: En 20 år gammel jente blir gravid (ikke akkurat planlangt..). En ting er å spørre mamma om tips og råd, men.. Du vet. Stolthet og det der. Man skal da greie det selv!
Jeg fant hvertfall ut at det finnes noe så genialt som forum på nett!
Jeg meldte meg inn i et sånt for jenter som ventet barn, da jeg var 7 mnd på vei. Det jeg lette etter var noen som kunne gi meg svar på det jeg lurte på.
Jeg ble tatt i mot av jenter fra min egen alder, til de som hadde 3 barn. Jeg fikk svar på alt jeg lurte på. Jeg hadde noen å snakke med når jeg var sykemeldt pga bekkenløsning, jeg hadde noen som aldri ble lai av å snakke baby!
Gjennom ventetiden: Planer for fødselen, jeg la ut om at jeg skulle IKKE ha smertestillende midler, her skulle urkvinnen vekkes til liv! Gjennom klesinnkjøp, redebygging og ikke minst mange tårevåte kvelder med bilder av våre elefantføtter som var fulle av vann og av kroppene våre som ALDRI kom til å bli de samme!
Gjennom fødselen: Hvordan fødselen [B]egentlig[/B] ble. Det var ikke mye jeg så til urkvinnen, for etter 5 minutter på "Storken" (Kvinne Klinikken i Bergen) var det JEG som reiv i snora og ropte at jeg måte få dop!
Vi delte historier fra fødslene, og vi sparte ikke på detaljene!
Gjennom småbarnsperioden: Gulping, amming (problemer ved amming for min del), avføring, farge på avføring, mangel på avføring, første smil, første tann.. Alt! Krangler som jeg husker den dag i dag: melkedebatten spesielt!! hehe
Etter denne perioden trodde jeg at nå, nå forsvinner folk. Spedbarnsperioden var over og vi gikk hver til vårt.
Men vet du hva? Etter 3 år, er vi fortsatt mange som er her fortsatt!
For ved å melde meg inn i et sånt forum så fikk jeg nemlig også noe jeg ikke forventet. Jeg har fått venner som jeg ikke kommer til å miste kontakten med! Vi sender bilder av våre små, håpefulle. Skriver om dem og skryter til hverandre. Men vi snakker også om alt annet! Vi treffes, akkurat som gamle bekjente. Vi snakkes over MSN, klemmer hverandre og deler det meste fra vår hverdag. Alt som er gøy og trist. Vi blir glade på hverandres vegne, og vi blir triste.
Det er disse som store deler av de siste årene har holdt meg oppe, da jeg og pappan til min datter gikk fra hverandre. Det er disse som sendte meg en gave med et nydelig dikt som fikk meg til å strigråte..
Det er disse damene som har oppmuntret meg, tatt vare på meg.
I tillegg til familie og andre venner selvsagt, men hvem hadde trodd det??
Disse damene er bare utrolige, og jeg føler at jeg kjenner hver og en av dere. Dere betyr mye for meg, jeg er så heldig som har fått møte dere!
Gla i dere!!
Klem Lene
Jeg tror ikke, jeg VET at det går!
Se for dere dette: En 20 år gammel jente blir gravid (ikke akkurat planlangt..). En ting er å spørre mamma om tips og råd, men.. Du vet. Stolthet og det der. Man skal da greie det selv!
Jeg fant hvertfall ut at det finnes noe så genialt som forum på nett!
Jeg meldte meg inn i et sånt for jenter som ventet barn, da jeg var 7 mnd på vei. Det jeg lette etter var noen som kunne gi meg svar på det jeg lurte på.
Jeg ble tatt i mot av jenter fra min egen alder, til de som hadde 3 barn. Jeg fikk svar på alt jeg lurte på. Jeg hadde noen å snakke med når jeg var sykemeldt pga bekkenløsning, jeg hadde noen som aldri ble lai av å snakke baby!
Gjennom ventetiden: Planer for fødselen, jeg la ut om at jeg skulle IKKE ha smertestillende midler, her skulle urkvinnen vekkes til liv! Gjennom klesinnkjøp, redebygging og ikke minst mange tårevåte kvelder med bilder av våre elefantføtter som var fulle av vann og av kroppene våre som ALDRI kom til å bli de samme!
Gjennom fødselen: Hvordan fødselen [B]egentlig[/B] ble. Det var ikke mye jeg så til urkvinnen, for etter 5 minutter på "Storken" (Kvinne Klinikken i Bergen) var det JEG som reiv i snora og ropte at jeg måte få dop!
Vi delte historier fra fødslene, og vi sparte ikke på detaljene!
Gjennom småbarnsperioden: Gulping, amming (problemer ved amming for min del), avføring, farge på avføring, mangel på avføring, første smil, første tann.. Alt! Krangler som jeg husker den dag i dag: melkedebatten spesielt!! hehe
Etter denne perioden trodde jeg at nå, nå forsvinner folk. Spedbarnsperioden var over og vi gikk hver til vårt.
Men vet du hva? Etter 3 år, er vi fortsatt mange som er her fortsatt!
For ved å melde meg inn i et sånt forum så fikk jeg nemlig også noe jeg ikke forventet. Jeg har fått venner som jeg ikke kommer til å miste kontakten med! Vi sender bilder av våre små, håpefulle. Skriver om dem og skryter til hverandre. Men vi snakker også om alt annet! Vi treffes, akkurat som gamle bekjente. Vi snakkes over MSN, klemmer hverandre og deler det meste fra vår hverdag. Alt som er gøy og trist. Vi blir glade på hverandres vegne, og vi blir triste.
Det er disse som store deler av de siste årene har holdt meg oppe, da jeg og pappan til min datter gikk fra hverandre. Det er disse som sendte meg en gave med et nydelig dikt som fikk meg til å strigråte..
Det er disse damene som har oppmuntret meg, tatt vare på meg.
I tillegg til familie og andre venner selvsagt, men hvem hadde trodd det??
Disse damene er bare utrolige, og jeg føler at jeg kjenner hver og en av dere. Dere betyr mye for meg, jeg er så heldig som har fått møte dere!
Gla i dere!!
Klem Lene
Min verden
Har lagd meg ny blogg. Vet ikke helt hva jeg vil med den, men det kommer til å dreie seg mest om Sanna tror jeg ;)
Og så litt om korps og sånn. Sånne ting som opptar meg!
Kan begynne med litt sånn som vi har det nå da! Vi bor i en koselig leilighet her i Åsane, Bergen. Vi stortrives her i "huset til mamma og Sanna" som det så fint heter.
Sanna har et eget rom som hun elsker å leke på. Det gøyeste er å bli lest for. :) Og så er ho en ivrig kokk. Her lages det is og saus hver dag på lekekjøkkenet.
Nå som det endelig er vår, så er vi mye ute. Nede på lekeplassen, nede på besøk med naboen, i hagen eller i skogen som ligger rett utenfor huset. Det er ingen stor skog, men spennende nok for en liten jente på 2 år.
Når vi er inne så snakker vi mye, det er så koselig å ha meningsfylte samtaler ved bordet, eller litt kosesnakking mens vi hviler på sofaen. Og så dikter vi mye. Jeg syns det er så viktig å holde fantasien ved like! Vi leker at det er løver på kjøkkenet, eller at vi er på biltur i sofaen. Og vi har det gøy sammen! :)
Det aller kosligste er uansett kvelden. Etter barne-tv så er det kveldsmat, og så lalletid. Sanna liker å legge seg. Hun løper inn på rommet sitt, og venter på at jeg skal komme og bre på henne dyna. Så snakker vi om dagen, hva som har skjedd. Før jeg sier at jeg er så glad i henne og gir henne en kos og en suss på kinnet.
Så leser jeg fra "Lillebror og Knerten" eller "Pippi" til ho sovner. Da kan jeg sitte og se på henne leenge. Noe så nydelig har jeg adri sett før..
Det var litt om vår dag :) Håper jeg får ut fingen og får tid til å bruke denne bloggen litt mer! :)
Lene
Og så litt om korps og sånn. Sånne ting som opptar meg!
Kan begynne med litt sånn som vi har det nå da! Vi bor i en koselig leilighet her i Åsane, Bergen. Vi stortrives her i "huset til mamma og Sanna" som det så fint heter.
Sanna har et eget rom som hun elsker å leke på. Det gøyeste er å bli lest for. :) Og så er ho en ivrig kokk. Her lages det is og saus hver dag på lekekjøkkenet.
Nå som det endelig er vår, så er vi mye ute. Nede på lekeplassen, nede på besøk med naboen, i hagen eller i skogen som ligger rett utenfor huset. Det er ingen stor skog, men spennende nok for en liten jente på 2 år.
Når vi er inne så snakker vi mye, det er så koselig å ha meningsfylte samtaler ved bordet, eller litt kosesnakking mens vi hviler på sofaen. Og så dikter vi mye. Jeg syns det er så viktig å holde fantasien ved like! Vi leker at det er løver på kjøkkenet, eller at vi er på biltur i sofaen. Og vi har det gøy sammen! :)
Det aller kosligste er uansett kvelden. Etter barne-tv så er det kveldsmat, og så lalletid. Sanna liker å legge seg. Hun løper inn på rommet sitt, og venter på at jeg skal komme og bre på henne dyna. Så snakker vi om dagen, hva som har skjedd. Før jeg sier at jeg er så glad i henne og gir henne en kos og en suss på kinnet.
Så leser jeg fra "Lillebror og Knerten" eller "Pippi" til ho sovner. Da kan jeg sitte og se på henne leenge. Noe så nydelig har jeg adri sett før..
Det var litt om vår dag :) Håper jeg får ut fingen og får tid til å bruke denne bloggen litt mer! :)
Lene
Subscribe to:
Posts (Atom)
