Nettvenner?

Ja, går det an å få venner via nettet?

Jeg tror ikke, jeg VET at det går!

Se for dere dette: En 20 år gammel jente blir gravid (ikke akkurat planlangt..). En ting er å spørre mamma om tips og råd, men.. Du vet. Stolthet og det der. Man skal da greie det selv!

Jeg fant hvertfall ut at det finnes noe så genialt som forum på nett!
Jeg meldte meg inn i et sånt for jenter som ventet barn, da jeg var 7 mnd på vei. Det jeg lette etter var noen som kunne gi meg svar på det jeg lurte på.

Jeg ble tatt i mot av jenter fra min egen alder, til de som hadde 3 barn. Jeg fikk svar på alt jeg lurte på. Jeg hadde noen å snakke med når jeg var sykemeldt pga bekkenløsning, jeg hadde noen som aldri ble lai av å snakke baby!

Gjennom ventetiden: Planer for fødselen, jeg la ut om at jeg skulle IKKE ha smertestillende midler, her skulle urkvinnen vekkes til liv! Gjennom klesinnkjøp, redebygging og ikke minst mange tårevåte kvelder med bilder av våre elefantføtter som var fulle av vann og av kroppene våre som ALDRI kom til å bli de samme!

Gjennom fødselen: Hvordan fødselen [B]egentlig[/B] ble. Det var ikke mye jeg så til urkvinnen, for etter 5 minutter på "Storken" (Kvinne Klinikken i Bergen) var det JEG som reiv i snora og ropte at jeg måte få dop!
Vi delte historier fra fødslene, og vi sparte ikke på detaljene!

Gjennom småbarnsperioden: Gulping, amming (problemer ved amming for min del), avføring, farge på avføring, mangel på avføring, første smil, første tann.. Alt! Krangler som jeg husker den dag i dag: melkedebatten spesielt!! hehe

Etter denne perioden trodde jeg at nå, nå forsvinner folk. Spedbarnsperioden var over og vi gikk hver til vårt.
Men vet du hva? Etter 3 år, er vi fortsatt mange som er her fortsatt!

For ved å melde meg inn i et sånt forum så fikk jeg nemlig også noe jeg ikke forventet. Jeg har fått venner som jeg ikke kommer til å miste kontakten med! Vi sender bilder av våre små, håpefulle. Skriver om dem og skryter til hverandre. Men vi snakker også om alt annet! Vi treffes, akkurat som gamle bekjente. Vi snakkes over MSN, klemmer hverandre og deler det meste fra vår hverdag. Alt som er gøy og trist. Vi blir glade på hverandres vegne, og vi blir triste.

Det er disse som store deler av de siste årene har holdt meg oppe, da jeg og pappan til min datter gikk fra hverandre. Det er disse som sendte meg en gave med et nydelig dikt som fikk meg til å strigråte..
Det er disse damene som har oppmuntret meg, tatt vare på meg.
I tillegg til familie og andre venner selvsagt, men hvem hadde trodd det??

Disse damene er bare utrolige, og jeg føler at jeg kjenner hver og en av dere. Dere betyr mye for meg, jeg er så heldig som har fått møte dere!
Gla i dere!!

Klem Lene