I august

flytta jeg og pappa alle tingene mine opp 3 etasjer her i Volda. Vi fikk bare en 2-roms, og det var fullt, trangt og langt opp når man er sliten etter en lang dag.
Men vi fikk pakka alt ut av kassene sine og fant en plass.

Ikke før vi var ferdige, ringte det en telefon, og vi fikk tilbud om en 3-roms. HELT i 1.etasje. Jeg kunne jo ikke takk nei, for vi kunne ikke bo i den lille leiligheten i 3 år uansett. Så vi måtte bare gjøre dette her nå.
Da var det bare å pakke sammen igjen, og dra alt ned trappene. Nå er alt på plass, og jeg er helt gåen. Rett og slett.
Nå skal jeg ikke flytte før om 3 år!!! Basta!

Men jeg må få tilføye at det har blitt riktig koselig, og nå kan Sanna kose seg på rommet sitt, med egen stooor seng, jeg med egen dobbeltseng og så har begge god plass. Det blir så fint så :) Legger ut bilder om noen dager da vi har fått alt på plass ;)

Jeg er ikke kravstor. Tror jeg da. Det skal lite til for å glede meg, jeg ser vel generelt positivt på tilværelsen.
Det livet jeg har her, med Sanna, er perfekt for meg. Vi har det så bra vi to.
Sanna så på meg i kveld da jeg la henne. Ho så meg dypt inn i øynene og sa "Du betyr alt for meg du, mamma..". Da renner tårene med mamsen. Når ho sier sånt uten videre, så varmer det mammahjertet.

Men så har det seg sånn at jeg opplever små glimt av pur lykke. Det kommer helt uten forvarsel, og jeg kan ikke planlegge det.
Et sånt øyeblikk hadde jeg i kveld.
Jeg og Sanna har fast filmkveld. Det er søndags ettermiddag. Da drar vi for gardinene, har på stearinlys, lager popcorn og koser oss i sofaen.
I dag var det "Svein og Rotta" som sto for tur.
Plutselig kjenner jeg en nuss bli planta på kinnet mitt, og en herlig 4-åring krype inn i armkroken min, heeelt inntil meg, sånn at jeg kjenner varmen og lukten av håret hennes. Da fikk jeg plutselig tårer i øynene..

Nå kan jeg ikke få det bedre! Tenk så heldig vi er som har det sånn..
Sånne øyeblikk glemmer jeg aldri.

Ha en fin kveld, og sett pris på de du er glad i:)
Klem fra en følsom Lene

Mor i huset

Ja, det er ikke så ofte mor i huset viser seg fram. Mest fordi det er jeg som er fotografen! Kan kanskje oppdatere litt om meg da. 25 år er jeg, skal studere barnevern nå i høst i Volda. Spent er jeg absolutt! Det er dette jeg vil jobbe med. Barn sine rettigheter. For systemet her i llandet er sykt. Det er ikke barns rettigheter det er snnakk om, men foreldrenes. HELT feil fokus! Dette kan jeg diskutere om lenge altså, så vit hva du begir deg ut på om du starter en diskusjon:P

Verdens mest lykklige alenemamma tror jeg trygt jeg kan si jeg er!! :) Vi har det flott sammen vi 2. Vi hører sammen.

Håper jeg får spilt en del i år med Molde Brass. Musikk er jo den store hobbyen min. Det er det jeg liker å drive med. Håper også jeg finner noen å spille med her i høst. Da er det litt lettere å motivere seg :) Det å få spille med mange andre, få lov til å uttrykke seg gjennom musikk er flott. Jeg kan glatt begynne å tute fordi jeg syns musikken er så vakker eller trist. Frysninger får jeg hele tiden.
Hjemme hører vi på musikk hele tiden. Det er en stor del av livet mitt, rett og slett!

Ellers er det fint lite nytt i livet mitt. Jeg er fortsatt den rolige Lene, drømmeren. Jeg tenker mye. På alt og ingenting. Jeg kan "forsvinne" og være i min egen verden ganske så lenge. Jeg er fortsatt den som kan få latterkrampe av bare å tenke på en morsom episode.
Den som virkelig ønsker å finne en bra kar. Jeg er da ikke så kravstor? Jeg trenger ingen prins på en hvit hest. Bare en som er snill, som ikke bryter seg inn på mailkontoer og sånn, en som liker meg, en som er litt lik meg. En som er snill og omtenksom. Og det verste er at jeg vet hvem jeg vil ha. Hvorfor kan jeg ikke bare glemme han da? Hvorfor kan man ikke bestemme over hjertet sitt? *sukk*
Nei, Åslaug. Vi får håpe at dine spådommer slår til. At det kommer en kjekkas på trehjulssykkel og henter meg!

Hehe. Det var årets hjertesukk tror jeg. Godt å få det ut!
Her er hvertfall noen bilder av meg ;)Kan hende jeg tar de bort fortere enn svint, for dette er ikke likt meg, å vise meg fram. Pyyyton!!

En 4-åring!

Ja, det er det jeg har... En 4-årig datter. Verdens fineste. Verdens beste. Tenk så heldig jeg er! En 4-åring som sier "Jeg elsker deg opp til himmelen og helt til du detter ned igjen", en som kan lese små ord som "sol" Mel" og "sil". En 4-åring som er så åpen, og viser så tydelig at ho er glad i de rundt seg. En som møter alle i ny barnehage med et smil og ikke er litt redd engang. En som er så glad i livet! Alt og ingenting kan ho glede seg over; en blomst, en is, å tegne, å møte noen på butikken, en fugl, en klem. Alt er fantastisk gjennom dine øyne. Da du gikk forbi vaskepulver-hylla på butikken og utbrøt "Mmmm, det lukter midunderlig!!" så må jeg bare smile. Det er sånn du er. Og jeg elsker deg for den du er.

Du kan være sta, du kan bli irritert, men du er bare deg selv. Og du har alltid en grunn. Og du har jammen blitt litt av en dramaqueen! "Hvis ei ikke får is no mamma, så går ei og legg meg på senga og skrika litt!!" "Kom og trøøøst meg da!!" sier du da, etter at du har hulket og latt som du har grått...

Du er herlig, Sanna. Og du er jenta mi, ungen min. aldri før har jeg kjent på sånne følelser. Denne kjærligheten som fyller hele hjertet, instinktet som bare vil passe på deg sånn at du ikke blir såret, denne følelsen som velter opp i halsen når jeg tenker på deg. Tårene i øynene jeg får når jeg går inn og hører deg puste så sakte og rolig når du sover. Du er trygg her hos meg. Og det vet du...


Det ble følelsesladet dette. Men det er sånn mammahjertet fungerer. Man bryr seg ikke om man er litt klisjè, for disse følelsene må bare ut.
Elsker deg, vennen min. Du er alt.
Klem mamma

En ny epoke...

Ja, en epoke er over, og en annen begynner. Den 31.juli pakka vi sakene inn i pappa sin bil. Pappa var ganske så forbannet over alle "jentetingene" vi hadde i leiligheten. Forståelig, siden han trodde alt fikk plass inn i bilen sin. Neida, godstolen, sofaen og noen ting til måtte ta sjøveien med hurtigruten for å komme "hjem". Det var centimeterklaring inne i bagasjerommet (som er gaaanske stort), og jeg måtte sitte med beina over en barnestol helt opp til Volda.
Alt som samler seg opp i løpet av 7 år!

Jeg var rimelig spent da jeg låste opp døra til vært nye hjem. Siden denne blokken var slitt da min pappa gikk her på Distrikthøgskulen, som det så fint het før, så var jeg ikke særlig optimist ang standard. Men jeg tenkte at det er lettere å finne seg noe bedre når man først bor her. Så vi bar alle "jentetingene" mine, som pappa kaller det, opp 3 etasjer. Da jeg så inn, ble jeg veldig overrasket!
En liiiten gang, (ikke plass til 1/10 av min skosamling engang, men dog..)et greit og nyoppusset kjøkken/stue, et soverom med plass til 2 og et lite, men fint bad var det vi fikk. Mye bedre enn jeg trodde! Så fornøyd atte:)
Så her bor vi da, inntil videre. Gardinene er sånn typisk instutisjon-ish med et herlig oransje, blått, grønt, rødt og gult blad-mønster. Så de skal pakkes bort, og får ikke se dagens lys før vi flytter herfra.

Jeg lover å ta bilder når vi kommer i orden, men nå står "jentetingene" stablet i kasser over all, og jeg sitter her og spiser is for å mote meg opp til å begynne. Gi meg styrke!

Sanna har begynt i barnehagen allerede. Ho fikk en beundrer i dag. en skjønn lyslugg som er en ekte gentleman... Han er hele 5 år, og syklet med henne så galant bakpå trehjulingen sin. Han smurte også på makrell i tomat på skiven hennes, og så ga han en hadesuss når ho dr ffor dagen. Ung kjærlighet :)

Nå er det bare min skolestart som mangler. Jeg er spent, jeg er nervøs, jeg er så innmari gira!! Det er dette jeg vil, og jeg er så sikker på at dette har vært et riktig valg. Hver en celle i kroppen sier at dette var et lurt trekk. Det blir godt å få begynne. Å få de første, nervøse dagene bort. Så jeg får begynne med lesing og rutiner. Det er det jeg er god på:)

Ønsk oss lykke til!