Mamma

Ja, jeg er en mamma. For den nydeligste skapningen du bare kan tenke deg. Så blond, så nydelige øyne, så sårbar, så sterk.
Ser så mange likheter med meg, både utseende (meg som liten) og væremåte.
Hun er så tålmodig, så snill, omtenksom, og sta.

Det er "bare" 2 og et halvt år siden hun kom inn i livet mitt som en liten bylt. Hun ble født til en Silje Nergaard-sang som nå er "vår" sang.
Da jeg så på henne så ble jeg akkurat som forelska. Den lille kroppen. Aldri før har jeg tenkt på et menneske som et under, som et mirakel. Men der lå hun. Hun pustet, gråt, spiste, koste seg. Hun elsker hudkontakt, kjente igjen pusten min, lukten, stemmen.

Det første året gikk med til bleieskift, kos, mating, og det som hører småbarnsperioden til. Knytte bånd.

Nå er hun er menneske. Hun er ikke bare en bylt lenger.
Hun har meninger, snakker som en foss, er musikalsk til tusan, har både meg og hele slekta rundt lillefingeren. Hun er så flink jente, lærer nye ting hver dag. Som en venninne sa det for et par uker siden: Jeg har aldri tenkt over hvor mye en 2-åring egentlig kan.
Tenk på alt de har lært på denne stunden! De snapper opp ting hele tiden, og man må passe seg!
Nå er tiden man skal slutte å si ting man ikke vil høre igjen av en liten barnemunn!

Når Sanna ikke er her, er det tomt her hjemme. Det er noe som mangler. Noe stort. Noe som gjør huset til "hjemme".
Når hun er her, fyller hun huset med glede, latter, tårer og prat.
Hun tar stor plass, krever mye. Men man får så mye igjen!!

Aldri før har jeg elsket noen. Jeg har aldri før sagt de ordene til noen. Jeg har trodd det var ord som var forbeholdt mannen i ditt liv. Helt til jeg fikk Sanna.
Jeg blir bare mer og mer glad i denne jenta. Det er som en sterk forelskelse som bare vokser og vokser.
Aldri før har jeg vært så glad i noen at jeg blir rørt til tårer av at de sier at de er glad i meg og gir meg en kos.

Aldri før har jeg heller vært så bekymret for noen, vært redd for å gjøre noe galt, hatt så dårlig samvittighet fordi jeg har hatt en dårlig dag eller ikke orket å leke så mye som jeg kunne ønske jeg hadde gjort. Uansett hva jeg gjør så har jeg dårlig samittighet! FOrdi jeg leverer henne i barnehagen, fordi jeg holder henne hjemme, fordi hun kanskje kjeder seg, fordi hun er sliten, fordi hun ikke får kjeks, fordi hun har slått seg.

Og ikke minst; den redselen jeg har for å miste henne. Det er det verste følelsen jeg har kjent på. Det knuser hjertet mitt bare jeg tenker på de som har mistet ett eller flere av sine barn.

For det er det beste som har hendt meg. Sanna, en 2 og et halvtåring er det beste i livet mitt. Hun har gjort meg til en mye bedre person, og har gitt livet mitt mening.
Å være mamman hennes er en oppgave jeg aldri kommer til å ta lett på.

Jeg elsker deg Sanna.

Legger ved teksten til sangen hun ble født til:


Lullaby to Erle

Mothers have woven a black velvet ocean
And spread it between the night and day shores
So that children might sleep, gently rocked by the motion
Of waves beneath boats built by fathers like yours

With you safe aboard by the shore we will linger
And watch as your breathing it fills up the sail
You loosen the moorings, your grip on our finger
And leave on the velvet a silvery trail

Alone on the shore with our heart close to breaking
We stand in the wake as you glide from our reach
Calmed by the thought that the voyage you're taking
Will bring you at dawn back safe to this beach

We cannot sail with you, be there to guide you
Or pilot your boat through the black of the night
But no ocean can keep you, no darkness can hide you
Away from our love and its undying light